Innsikt om markedssvikt

I et markedsøkonomisk perspektiv er det ideelt sett markedet og fri konkurranse som skal bestemme hvilke bedrifter som skal overleve og ikke, men markedet fungerer ikke alltid effektivt. Når det ikke fungerer, kaller vi det markedssvikt.

En kjent markedssvikt kalles "eksterne effekter". Disse effektene kan være både positive og negative. Et eksempel på en positiv ekstern effekt kan være en bedrift som utvikler et suksessrikt produkt, for eksempel en drone. Bedriften tjener godt på salg av produktet en stund, men så blir produktet kopiert av andre og prisen på droner presses ned. Mye av gevinsten ved produktet kommer dermed ikke på bunnlinjen til bedriften som finner opp produktet, men blir i stedet økt velferd for kundene som kan kjøpe bedre og billigere produkter fra mange leverandører.

Innovasjon har store positive eksterne effekter, som hver enkelt bedrift selv legger liten vekt på. Et anslag er at innovatørene får tre prosent av verdien ved nye produkter og prosesser, mens kunder, leverandører, konkurrenter og staten får 97 prosent. For bedriftene lønner det seg ikke nødvendigvis å utvikle ny teknologi. Dersom alle skal vente på at andre investerer i umoden teknologi, for selv å høste gevinstene, vil ikke omstillingen skje.

En vanlig negativ ekstern effekt er forurensing. Bedriften tar ikke med i prisingen av sitt produkt den negative effekten produksjonen eller produktet har på samfunnet.

Stiavhengighet er en markedssvikt som innebærer at samfunnet er i en ikke-optimal tilstand i en lengre verdikjede. Et eksempel er drivstoff for skip. Ammoniakk er kjent som et mulig miljøvennlig alternativ til dagens olje, men for dem som investerer i nye skip er utfordringen at det per i dag ikke finnes en god infrastruktur for ammoniakk. Dermed lønner det seg ikke å investere i den type teknologi. Av samme grunn forventer heller ikke øvrige bedrifter i verdikjeden at noen vil investere i ammoniakk-skip. Slik blir forventningen selvoppfyllende - og et hinder for innovasjon.

Når det offentlige i starten ga risikolån til verft som lagde elektriske ferger og samtidig støttet en rekke små ladeselskaper i en tidlig fase, fikk Norge en velfungerende verdikjede for elferger. Ingen av disse bedriftene har lenger behov for tilskudd fra det offentlige. Tvert imot, nå bidrar i stedet disse bedriftene til samfunnet gjennom verdiskaping i form av økte skatteinntekter, bedre transportløsninger, flere arbeidsplasser og økt norsk eksport.

Et premiss for et perfekt marked er full informasjon. Men både hos små og nystartede gründere, og ved teknologisk avanserte prosjekter i store selskaper, er det stor usikkerhet. Er det mulig å realisere produktet eller tjenesten? Vil framtidige kunder være interessert i å betale nok til at det blir lønnsomt? Blir vi utkonkurrert av billigere alternativer? Vil vi få tak i arbeidskraften som trengs til skalering?

Utfallsrommet ved mange prosjekter er asymmetrisk. Hvis prosjektet feiler, er det sjelden at man taper mer enn investeringen, for eksempel et års arbeidsinntekt for en gründer. På den annen side er det knapt noen øvre grenser for hvor vellykket en ny bedrift kan bli.

De fleste mennesker legger liten vekt på den lille muligheten for at prosjektet eller bedriften lykkes hinsides alle forventninger. Samtidig legger de stor vekt på den store sannsynligheten for en moderat fiasko.

Samfunnet i stort får mye av gleden av vellykkede utviklingsprosjekter, via både skatteinntekter, høyere lønninger og bedre produkter. Denne risikoaversjonen – som er høyst rasjonell fra hver enkelt aktørs standpunkt – er dermed en markedssvikt.

Selv med genuin usikkerhet vil selskapet som driver prosjektet ha mer informasjon om prosjektet – og antagelig også om sannsynligheten for suksess – enn mulige investorer. Å rette opp i denne informasjonsskjevheten kan bidra til å utløse mange samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. Siden EUs og Norges virkemiddelapparat ikke har kommersielle interesser, kan de være en pålitelig kvalitetssikrer av informasjonen fra prosjekteieren. Ved å "sertifisere" usikre prosjekter for investorer, reduseres asymmetrien.

En velkjent markedssvikt er mangel på kollektive goder. I sin rene form er dette goder som - når de er produsert - i sin natur bør tilbys alle. Kunnskap kan karakteriseres som et kollektivt gode. Mye av den jobben Eksportsenteret, merkevareordningen Made in Norway, Visit Norway og Invest in Norway gjør, kan for eksempel knyttes til denne markedssvikten. Det er krevende å holde oversikt over handelsregler for mange land, men når oversikten er opprettet, bør den være tilgjengelig for alle. Verdien av et felles arbeid for å markedsføre Norge som reisemål kan også ses på som et kollektivt gode. Mange norske reiselivsaktører har nytte av denne markedsføringen, men de er hver for seg altfor små til å finansiere den.

I mer enn 170 år, siden opprettelsen av Norges Hypotekbank i 1851, har regjeringer av ulik farge vurdert om det er riktig å rette opp markedssvikter - og kommet til at det lønner seg. Nye virksomheter gjør ideer til nye produkter, tjenester og prosesser. Nye virksomheter kan også redusere avhengigheten av det som kan være fallende sektorer, noe som betyr en sterkere og mer robust økonomi.